Mer om Kongressen om menneskesinnets anatomi

Jeg er redd at realiteten i dette alt for snart vil være over oss. Dere holder akkurat på å arve denne planeten, enten dere liker det eller ei. Jeg kan bare håpe at dere er i god nok tilstand til å like det. L. Ron Hubbard

Som Ron snart skulle bekjentgjøre, var tiden kommet for ham til å gjøre nøyaktig det han hadde planlagt i ti år – å åpne inngangsportene for strømmer av nytt publikum. Det var en beslutning som hadde alt å gjøre med tekniske fremskritt i løpet av det siste året. Som han sa til kongressdeltakerne:

«Det er ikke clearing av caser som har holdt oss tilbake. Det er å starte caser som har holdt oss tilbake. Det å få caser startet. Hvis vi kan få startet dem, kan vi cleare dem. Å få dem startet og inn i stabile gevinster, det har vært problemet vårt. Og i disse dager kan vi feie dem opp alle sammen.»

Etter års forskning hadde Ron allerede utviklet prosesser som kunne nå enhver case, samt teknologien til å få dem videre opp til Clear. Det gjenstod bare en eneste hindring: å få preclearen i session så teknologien kunne bli anvendt.Dette var hovedfokuset hans i 1960. Det han beskjeftiget seg med, hadde alt å gjøre med selve definisjonen av «i session»: interessert i egen case og villig til å snakke til auditøren.Forbløffende nok oppdaget Ron at noen preclearer ikke hadde noen interesse for sin egen case. Og uten det var case-utbytte ikke engang mulig! Etter ytterligere undersøkelser isolerte han fire faktorer som forhindret interesse og, uhyre viktig, faktoren hjelp.Hele poenget var at de ikke var interessert i å håndtere sine egne caser fordi de ikke engang trodde at hjelp var mulig.

Hvorpå Ron gjorde gjennombruddet med hensyn til å «starte caser», ved å utvikle Presession-prosesser. Dette navnet fikk de fordi de håndterte faktorene som skulle til for at en session overhodet kunne begynne – derav pre-session.

Ron frigav dem til øyeblikkelig bruk i disseminering (London-kongressen om Disseminering og Hjelp), og begynte deretter på et nytt kurs: Det 1. avanserte kliniske kurset på Saint Hill, for å undervise auditører i den fulle bruken av dem i auditering. For i tillegg til at de brakte nye folk opp til interesse og i gang med sin første auditering, var disse presession-faktorene av avgjørende betydning for enhver scientologs case:

«All right. En gang i oktober 1960 ble jeg klar over at vi hadde klart det. Det 1. Saint Hill ACC-et fikk mengder av caser i gang som aldri hadde beveget seg før gjennom flere års auditering. Noen av disse casene hadde aldri beveget seg i prosessing, og vi beveget dem. Akkurat på det tidspunktet hadde vi klart det.»

Alt dette forklarer hva Ron brakte med seg til denne kongressen. De siste ti årene hadde vært konsentrert om teknisk utvikling som skulle gjøre denne bedriften mulig. Nå var det på tide å ta det neste uunngåelige skrittet. Som Ron forklarte:

«Det er nå forsvarlig å åpne inngangsdøren. Ta dem alle, ta dem alle.»

Dessuten visste Ron nøyaktig hvordan han ville gjøre det. For ved å sammenstille alle faktorer som forhindret case-utbytte, funnet gjennom alle disse årene med utvikling, hadde han utviklet et helt nytt kurs som var innbegrepet av hva som kjennetegner Dianetikk og Scientologi:

«Det vi har gjort som er oppsiktsvekkende, er å oppnå et fullstendig gjennombrudd på menneskesinnets område, idet vi har tatt den forutsigbare, praktiske karakteren til de fysiske vitenskapene og flyttet den over til humaniora. Og det er hva som har skjedd innenfor Dianetikk og Scientologi.»

Og i dette lå også selve hovedinnholdet i det han presenterte som Kurset i menneskesinnets anatomi.Premisset for det var opplagt. Hvis store deler av befolkningen virkelig ikke trodde at hjelp var mulig, kunne det i stor grad tilskrives det faktum at «sinnets verden» alltid hadde tilhørt filosofiens «gruble-gruble».

Ikke desto mindre var det, som Ron deretter redegjorde for, 20 elementer – «ting» – i Dianetikk og Scientologi som var like «pålitelige som reagensglass», og som kunne vises og demonstreres i det fysiske universet.

Slik begynte en av de mest fargerike kongressene i historien. For selv om Shoreham Hotel inntil da hadde sett alt fra gruppeprosessing til Høyere Instruksjon-TR-er, var det her boblende reagensglass, plastkranier, dukker, hjerner og til og med bål!

Men hva som var enda mer relevant: Nå da Ron hadde utviklet teknologien til å skape Cleare, plasserte han de enkleste midler man kunne forestille seg, i hendene til hver eneste scientolog, så de kunne formidle en bevissthet til alle andre vesener som ennå ikke var på vei. Og i dette ligger essensen i disse ordene:

«Hvor langt skal vi gå nå?

Vel, jeg kan si helt ærlig at vi skal gå hele veien.»