Mer om Det 8. amerikanske ACC-et

Du spiller ikke for din egen fornøyelses skyld! Hver gang du begynner å spille for din egen fornøyelses skyld eller leve for din egen fornøyelses skyld, har du sluttet å leve.

Merkelig nok slutter du også å spille. For her er det noe annet som er fantastisk. Din evne er like god som du tror at du kan skape en effekt, og den er like god som den avstanden du tror du kan nå over. Forstår dere det? L. Ron Hubbard

Det var nesten på dagen ett år etter lanseringen av Det 1. ACC-et. Etter å ha utgitt Auditørens håndbok under Det 7. ACC-et og etablert et nytt pensum for profesjonell auditørtrening, fantes det nå prosedyrer som enhver godt trent auditør kunne bruke for å gi et vesen tilbake evner og friheter som man bare kunne drømme om før Scientologi. Like viktig var det at veien nå var vid åpen for disseminering og anvendelse av disse gjennombruddene. For la det ikke herske tvil om hvor L. Ron Hubbard hadde fokusert oppmerksomheten sin i løpet av de siste tolv månedene. Ikke på oppdagelsen av prosesser som virket – selv prosesser fra før 1950 virket perfekt i Hubbards egne hender – men på prosesser, som med hans egne ord, kunne læres bort.

For å oppnå dette åpnet han 4. oktober 1954 Det 8. amerikanske avanserte kliniske kurset. Det var et ACC han karakteriserte slik:

«Den åttende enheten får en annen slags behandling. Vi vet nå hvordan og nøyaktig hva vi skal undervise i for å lage auditører.»

Studentene som kom inn i kursrommet på 806 North 3rd Street, Phoenix, lærte snart hva dette betydde, for Hubbard informerte dem straks om at de skulle ta et åtte ukers kurs i løpet av de første to ukene av det nye ACC-et. Og som et brudd på den alminnelige ACC-praksisen bestod dette konsentrerte to ukers studiet av innspilte foredrag av L. Ron Hubbard. Det var spesielle foredrag som Hubbard hadde valgt ut fra alle de foregående Avanserte kliniske kursene (og som snart skulle komme til å utgjøre et nytt profesjonelt kurs og senere bli utgitt som Phoenix-foredragene). De omfattet de vitale grunnelementene og gjennombruddene som skulle ledsage et studium av Auditørens håndbok.

Og når vi snakker om Håndboken, var det en kurslærebok som var sterkt utvidet fra de opprinnelige 29 prosessene. ACC-studentene omtalte den hengivent som «Boken», og da den kort etter ble utgitt som Skapelsen av menneskelige evner, hadde den vokst til mer enn 70 prosesser på det tidspunktet kurset sluttet. Og med de 26 båndforedragene som han leverte spesielt til dette ACC-et, forsikret han seg grundig om at alle auditører kjente dataene hans til bunns.

Spesifikt snakker vi om Rute 1 og Rute 2 i Intensiv Prosedyre – prosesser for å sette en preclear i stand til å operere eksterior. De som praktisk talt ikke hadde noen kommunikasjonsforsinkelse, og som kunne eksteriorisere lett, gikk direkte til Rute 1, og så gjorde de hele Rute 2 mens de var eksterioriserte. Preclearer med en lang kommunikasjonsforsinkelse ble først satt på Rute 2, en serie prosesser utformet for å frembringe eksteriorisering. Når Rute 2 var fullført, gikk de preclearene videre på Rute 1.

Gitt vekten som var lagt på anvendelse, var det ikke annet å vente enn at programmet var krevende. En utgave av Scientologi-journalen fra sent i oktober 1954 beskrev Det 8. ACC-et mens det foregikk:

«Dagens aktiviteter begynner klokken 8.00, da studentene ankommer skolen i full fart med en kopp kaffe i den ene hånden og en smultring i den andre. De faller ned i en stol klar til å begynne på dagens program, som har en lunsjpause klokken 11.30 og starter igjen klokken 12.30 med noe mer instruksjon, auditering eller demonstrasjoner. Klokken 14.00 lunter de over til den store foredragshallen, et stykke unna, for å høre et foredrag gitt av LRH. Etter foredraget skynder de seg til Snappy Grill for å få en kopp kaffe – 1 minutt og 45 sekunder blank. Så videre med programmet, som slutter klokken 17.30 og starter igjen klokken 19.00 med båndforedrag helt til klokken 22.00, da studentene sleper seg selv hjem.Ikke misforstå, det Avanserte kliniske kurset er hardt, men studentene er stolte over å være på det.»

For det som L. Ron Hubbard til sjuende og sist lærte disse ACC-studentene, var sikkerhet. Som han fortalte dem:

«Vitenskapen du studerer akkurat nå, er de opplevelsene du vil få gjennom og med livet i dets aktivitet overfor ethvert univers. Det er slik som det er i Scientologi. Det er det store bildet i Scientologi: Det er opplevelsen av å støte sammen med alt mulig annet liv i et hvilket som helst univers. Og det er de femti aksiomene. De er temmelig viktige aksiomer, og man bør se veldig nøye på dem.» Og det er helt sikkert at disse auditørene gikk omhyggelig over dem. For kraften i auditeringsprosedyrene var så stor at preclearer de ble brukt på, utviklet disse Aksiomene i Scientologi – en forståelse av selve eksistensen – på egen hånd.

Men selv om det ble undervist i ting som strakk seg langt utover de fysiske grensene for et kursrom i Phoenix, Arizona, sent i 1954, tok faktisk Hubbard for seg alle grunnelementene og gjennombruddene som var utviklet i løpet av det siste året, og instruerte i dem på nytt.

• Dette omfattet: Tid – hvordan «Må skje igjen» og «Må ikke skje igjen» er de to postulatene som skaper tid
• Interesse – nøyaktig hvordan den bygger bro mellom betraktninger og mekanikk
• Havingness – hvorfor engrammer blir vanskeligere å uttømme når det inntreffer et tap av havingness
• Problemer – hvordan et individ utvikler en enorm appetitt på problemer og gjør seg selv «interessant» ved å oppfinne dem
• «Hva ville du gjøre, hvis ...?» – en hel periode med svar på vanlige spørsmål vedrørende håndteringen av auditeringsscenarioer, slik som en eldre dame med en merkelig sykdom, hvor man bare har én time å auditere henne.

Og selv om programmet var intenst, treningen strengere enn noen gang tidligere, ikke desto mindre fortsatte L. Ron Hubbard med sine parallelle programmer for å få Scientologi til å vokse å få den ut til allmennheten. Fra begynnelsen av oktober og helt frem til mai holdt han en lang rekke offentlige foredrag og gruppeprosessingsessioner. Faktisk var det i løpet av disse foredragene at Hubbard kom med sin klassiske uttalelse om ansvar: «Det gale å gjøre er ingenting.» Og mens omtalen av disse foredragene gjorde det nødvendig å anskaffe flere nye bygninger for å håndtere ekspansjonen, førte Det 8. ACC-et også til noe langt større enn nye lokaler – nemlig gjennombruddet som skulle komme til å karakterisere Det 9. ACC-et, og den fullstendige oppdagelsen og kodifiseringen av det avgjørende elementet som ligger til grunn for all vellykket auditering.